Magnus Midtbø vs Neanderthal

Magnus Midtbø, født 1988, er tidenes beste norske sport- og konkurranseklatrer. Han er 17 ganger norgesmester i både tau og buldring, har pallplasseringer i World Cup og World Games og er av de få i verden som har onsightet 8c+ og redpointet 9b.

Martin Mobråten
Stian Christophersen

Vi har vel alle noen ruter som setter dypere spor enn andre. Noen lager også dype sår som tar lang tid før gror – om de noensinne gjør det. For meg laget ruten Neanderthal i Santa Linya i Spania et slikt sår.

Neanderthal er en lang og bratt rute, på relativt gode grep som det er langt mellom. Det er klatring som passer meg bra, og siden den da var urepetert etter Chris Sharma sin førstebestigning i 2009 appellerte den til meg. Selvfølgelig også på grunn av vanskelighetsgraden – 9b – som gjorde den til en av de da vanskeligste rutene i verden.  Jeg begynte å prøve Neanderthal i 2012 og hadde ganske rask progresjon. I løpet av den første uken hadde jeg løst alle sekvensene og gått cruxet og relativt raskt klarte jeg å gå den i to deler. Først klatrer man en 7b+ opp til en hylle der man kan legge seg ned og hvile så lenge man vil før den harde klatringen begynner nærmest rett ut fra hvilen. Med unntak av ett grep før cruxet er det ingen hviler etter dette og det er ca 9a/9a+ opp til selve cruxflyttet – en lang dyno opp til en sloper. Jeg kunne klatre opp til cruxet, falle på cruxflyttet, trekke meg opp og gå cruxet og resten av ruta til topps i løpet av de første ukene jeg var der og tenkte at dette ikke ville ta så lang tid. Så feil kan man ta.

 Etter de første ukene var et ingen progresjon frem til sesongen i Santa Linya var på hell og jeg måtte dra hjem tomhendt. Litt skuffet selvfølgelig, men med en visshet om at det ville gå på neste tur. Likevel, da jeg kom tilbake sesongen etter gjentok historien seg. Jeg var i bedre form enn noensinne, men klarte likevel ikke å gå cruxet fra start. Jeg kunne ha treningsdager i hulen der jeg gikk flere ruter fra 8c til 9a og trente laps på enkelte 9a ruter, men likevel gikk ikke Neanderthal. Etter hvert utviklet den daglige rutinen seg til å bli en jobb. Jeg hadde ett forsøk hver kveld og historien gjentok seg selv – jeg falt på akkurat det samme stedet uten følelsen av å være nærmere eller lengre fra enn dagen før. For første gang i livet hatet jeg klatring. Jeg vill bare gå ruten og komme meg hjem. I dag ser jeg jo at dette ikke var den riktige innstillingen for å klatre på mitt beste, og jeg kan med hånden på hjertet si at Neanderthal ble en mental utfordring mer enn en fysisk eller teknisk. Usikkerheten og frustrasjonen førte til at jeg begynte å overanalysere alt. Er forholdene perfekte? Er huden perfekt? Er jeg godt nok restituert? Om jeg ikke følte at alt var perfekt mistet jeg troen på at det kunne gå bedre enn det allerede hadde gjort. Og det er usedvanlig sjeldent at alt er perfekt. Voltaire har sagt at perfection is the enemy of good, og kanskje burde jeg hatt det tankesettet – at det ikke måtte være perfekt for at det skulle være bra nok til at jeg kunne gå ruten. Retrospektivt ser jeg også at jeg burde klatret mer andre steder i løpet av tiden jeg prosjekterte. Jeg hadde noen dager på andre felt og følte meg sterkere enn noensinne, blant annet onsightet jeg min første 8c+ i denne perioden. Jeg burde også prøvd andre ruter på samme grad som kunne gitt meg en følelse av progresjon i stedet for å stange hodet i veggen på det samme flyttet hver dag. Jeg tror at en større variasjon i klatringen min kunne gitt meg en mer avslappet holdning og tatt brodden av besettelsen om å bare bli ferdig med ruten slik at livet mitt kunne fortsette.

Magnus på ett av mange forsøk på Neanderthal, 9b, i den massive Santa Linya hulen i Spania.

På tross av all motgangen har jeg mange gode minner og fikk mange gode erfaringer gjennom prosessen. For eksempel har jeg aldri kjent en rute bedre enn Neanderthal. Alle som har prosjektert en rute eller bulder er kjent med å fokusere på detaljer, men på Neanderthal var det ekstremt. Jeg kjente hver eneste fordypning for fot- og fingerplassering, hvor jeg skulle stoppe og puste og hvilke flytt jeg måtte holde pusten på for å bevare spenningen i kroppen. Å erfare hvor godt det er mulig å kunne en rute, og flyten dette ga i klatringen, er et av de beste minnene jeg har. Likeledes husker jeg livet vi hadde de tre sesongene der nede. Livet bestod ikke av stort annet ennå spise, sove og klatre, og enn hvor frustrerende det kunne være å mislykkes så gjorde jeg det alltid for meg selv. Ingen i hele verden kunne tvunget meg hjem igjen før jeg selv ville det, og det var berikende på mange måter å kunne fokusere fullt og helt på ett bestemt mål jeg hadde satt for meg selv. Motgangen jeg møtte var også karakterbyggende for meg. Frem til da hadde jeg for det meste opplevd medgang. Selv om den hardeste ruten jeg til da hadde gått– Ali Hulk (9b) – tok meg 30 dager så var det alltid fremgang, og jeg har stort sett lyktes ganske godt med å nå målene jeg har satt meg. Å først stagnere og deretter mislykkes med å realisere noe jeg først tenkte ville gå greit ga meg nye erfaringer som jeg i ettertid ser har formet meg positivt.  

Mange spør meg om jeg kunne tenke meg å reise ned igjen og fullføre ruten. Den anses fortsatt som en av verdens hardeste ruter. Og ikke minst vil det være en tung byrde å løfte av skuldrene mine. Likevel har jeg så langt konsekvent sagt nei. I tiden etter Neanderthal oppsøkte jeg mer leken klatring og fokuserte mindre på å gå harde ruter eller å prestere i konkurranser fordi jeg ble mettet på prestasjonsfokuset dette medførte. Jeg er usikker på om jeg har motivasjonen som skal til for å dreie fokuset tilbake til et så konkret prestasjonsmål som å gå Neanderthal er. Det vil kreve mye trening og en seriøs omprioritering i hvordan jeg lever i dag, men jeg kan jo heller ikke si at det ikke frister. Om jeg bestemmer meg for å prøve igjen vil det i hvert fall være med full dedikasjon og om jeg ikke er i den samme fysiske formen som da vil jeg i det minste være vesentlig bedre mentalt forberedt på hva hårete mål fører med seg av opp- og nedturer.

                                                *********************

Denne artikkelen ble trykket i boka Klatrebibelen, som kom ut i 2018. Siden den tid har Magnus overført sin dedikasjon for harde ruter til å bli verdens mest populære YouTube-kanal for klatrere der han nylig rundet 1 million abonnenter. Alle bilder av Chris Holter/Norrøna.